Helleristningene på gården Stykket viser avbildninger av fem hjortedyr, flere av disse er sikre elgfigurer. Disse ristningene stammer trolig fra en tidlig del av yngre steinalder (ca. 4000–1800 f.Kr.). Feltet ligger ca. 3,5 km vest for fergeleiet ved Rørvika.

Elgen er et av de vanligste dyr som er avbildet på helleristninger fra steinalderen i Norge. Det fins flere tolkinger av slike helleristningsbilder. Tidligere ble slike figurer ofte satt i forbindelse med magiske krefter som kunne hjelpe til med å få kontroll over de avbildete dyra. Noen ganger er slike dyrefigurer tolket som symboler som en stamme kunne identifisere seg med, et totem. I de senere år er slike dyr også sett på som spesielle kraftdyr, som kan være hogd inn i berget av sjamaner.

Helleristningsfeltet er tilrettelagt for publikum med skilt og elektronisk informasjon for mobiltelefon. Det er også tilrettelagt for rullestolbrukere.

Helleristningene på Stykket på Stadsbygd

For fem tusen år siden står en mann foran berget. Han holder en spiss stein som ligger godt i hånda. På berget har han risset inn silhuetten av en elg. Så begynner han det møysommelige arbeidet med å risse linjene dypere i berget. Elgen han rister er en kalv, som snur hodet mot en større elg. Den gamle elgfiguren har kanskje allerede vært risset i berget i flere hundre år.

Han som risser figuren lever, som resten av folket sitt, av fangst og fiske. Det er steinalder. Over hele verden i disse tidene risses og males det figurer i fjell og berg. I tusener av år blir bergkunsten stående der på fjellveggene, som håndfaste spor etter steinalderens mennesker, våre forfedre.

Kanskje ristet de disse elgfigurene i berget for å gi dem makt over dyrene, og gi dem god jaktlykke? Eller kanskje ble figurene laget av sjamaner som kunne ikle seg dyreham og foreta rituelle reiser til åndeverdenen? Eller kanskje var helleristningene en kulisse for datidens teater, der fortellinger ble overlevert fra gammel til ung rundt leirbålet?

Vi vet lite om hvorfor de risset disse figurene, og hva de betydde. Skriftspråk fantes ikke, så vi har ingen vitnesbyrd fra deres samfunnsliv og tankeverden. De eneste sporene vi har er redskapene som arkeologer avdekker, og de gåtefulle helleristningene.