STREIKEN PÅ HERMETIKKFABRIKKEN
Hilda fikk sin første lønning i 1917. Før det arbeidet hun som sin mor og mormor hjemme på garden. Råkvåg på Fosen hadde blitt et travelt tettsted takket være den dyrebare silda. Med silda kom også det lønnede arbeidet til Fosen, og hermetikkfabrikken Råkvåg Canning ble etablert i 1917.
Hilda og de andre kvinnene i bygda ble ettertraktet arbeidskraft. Til å begynne med var Hilda glad for lønna. Men i tillegg til arbeidet måtte kvinnene fremdeles gjøre det samme husarbeidet og fjøsstellet hjemme. For ikke å glemme å ta seg av ungene. Dagene ble lange og harde, og lønna var langt fra like god som den mennene fikk.
Frustrasjonen blant Hilda og de andre kvinnene på fabrikken vokste. Mennene hadde bedre arbeidsvilkår og lettere oppgaver, men fikk likevel mye bedre lønn! Kvinnene ble stadig mer bevisst på sitt eget arbeid og rettighetene de manglet. Ganske nylig, i 1913, hadde kvinnene fått stemmerett i Norge. Men det var fremdeles en lang vei å gå.
Konflikten spisset seg. Kvinnene på fabrikken forlot arbeidet i protest mot forskjellsbehandlingen. De streiket. Fabrikkeierne og mennene var sjokkert. Dette var uhørt. Hadde arbeiderne blitt inspirert av den russiske revolusjonen i 1917? Fant kommunismen grobunn i små fiske- og jordbrukssamfunn her i utkanten av Europa? Etter noen timers streik begynte de eldste kvinnene å vende tilbake til arbeidet. Snart var unntakstilstanden over.
Hilda var oppgitt. Streiken var modig, men hadde ikke forandret noe på vilkårene. Men med tiden skjønte hun at streiken likevel hadde satt spor. Sildefabrikkarbeiderne var av de første som streiket på Fosen. Og det oppsiktsvekkende var at det var kvinnene som gikk foran. De vant ikke fram på kort sikt, men de var med og banet vei for rettighetene til sine døtre og kvinnelige etterkommere.
STILLEBERGET I RÅKVÅG
Like ved bryggene i Råkvåg ligger Stilleberget. Det har navnet sitt etter Stille Johansen som bodde i Vågen rundt år 1700. Vi vet lite om enkeltmennesker og livene deres for over 300 år siden. Men i gamle dokumenter og protokoller finner vi små biter av informasjon, som kan fortelle oss litt om livet i Råkvåg før i tiden.
I 1701 er Stille Johansen oppført som husmann i Høvågen. En husmann betalte jordeieren for å få bo og arbeide på hans eiendom. Han er 46 år gammel og gift med Marit. I manntallet står det at han er “fattig i fremmed Huus”. Det bor to tjenere hos ham: Endre Larsen, 9 år fra Meldal og Hans Pedersen, 90 år, født i Jämtland.
I 1712 finner vi at Klaus Henning Lorentsen, sannsynligvis en borger i Trondheim, stevnet Stille Johansen for ikke å ha betalt ei brygge i Stjørna som han kjøpte i 1708. Stille godtok gjelden på 9 daler og 2 ort. På grunn av fattigdom slapp han å betale saksomkostninger.
I 1715 var det innsamling til bygging av ny prestegård, og Stille bidro med 16 skilling. Året etter ble han pålagt å møte i Ørlandet kirke og få offentlig syndsforlatelse for andre gangs hor i ekteskapet.
I 1719 døde både Stille Johansen og kona hans Marit med et par måneders mellomrom. De hadde en sønn som het Ole, og i matrikkelkassaboka fra 1767 oppføres også Ole Stillesen som fattig.