Johan Bojer – livets start
Forfatteren Johan Bojer ble født Johan Kristoffer Hansen 6. mars på Orkedalsøren, Orkanger 1872, og døde 3. juli 1959 på Oppdal.
Moren het Johanna Iversdatter Elgåen (1948–1884) og var fra Elgåen ved Femunden. Hun kom som tjenestepike til Trondheim 17 år gammel, og arbeidet på et hotell i byen.
Far var handelsfullmektig og senere tollbetjent Hans Oluf Pauls (1822–1894) fra Kristiania (Oslo e. 1924). I dåpsprotokollen er faren nedskrevet som Hans Oluf Bøier, men dette er et navn som ikke kommer frem andre steder. Det korrekte etternavnet er Pauls. Allikevel er det en mer modernisert form at navnet Bøier – Bojer – som forfatteren velger å ta i bruk etter farens død. Det er ikke kommet til noen klarhet hvorfor Hans Pauls valgte å oppgi dette navnet, som ikke finnes i noen andre skriftlige kilder.
Johan Kristoffer Hansen ble bortsatt allerede tre uker gammel[i], og gikk siden «på omgang» blant mange ulike pleieforeldre. Det var på denne tiden ikke uvanlig at barn født utenfor ekteskap – såkalt «uekte» barn – ble satt bort til andre for betaling.
Da gutten var ca. halvannet år gammel, var gutten kommet til et ektepar i Trondheim som var på arbeid på dagtid. Gutten lå i bakgården og skrek. Bojer forteller selv om dette i erindringsboka «Læregutt», og om hvordan det kom husmannskona Randi Fætten for øre at guttungen lå for seg sjøl dagen lang. Hun sørget for å hente gutten til husmannsplassen Fætten, og kom til å få en stor innvirkning på Johan Bojers liv.
Oppvekst
Johan Bojer vokste opp på Fætten i Rissa, en husmannsplass under Reins kloster. Pleieforeldrene het Elias og Randi Fætten, og sammen hadde de fra tidligere barna Martha Marie (kalt Marja) 
(f. 1855), Bereth Martha (f. 1857) og Johan (Stor-Johan) (f. 1862). De hadde også hatt en datter – Ellen Regine (f. 1957) – som døde 11 år gammel, før Johan kom til plassen. Både Elias og Randi hadde hvert sitt barn før ekteskapet. Elias hadde datteren Bergitte, som døde 17 år gammel i 1863, Randi sønnen Ole, som levde fra 1846 til 1863. Disse barna ble ikke nevnt i Bojers erindringsbøker Læregutt og Svenn, men Ole kan være portrettert i Folk ved sjøen, som Lisbeths sønn Gjert født før ekteskapet.
I 1880, da Bojer var åtte år gammel, fikk Bereth Martha datteren Ellen Regine med en nabogutt i grenda – Peter Olsen Brovold. Paret ble ikke gift, og Bereth Martha og Ellen ble boende på Fætten. Ellen blir som en yngre søster for Johan, og skildres vakkert i Folk ved sjøen som Astrid.
Siden det allerede fantes en Johan, og han var ti år eldre, ble de to guttene på Fætten kalt Stor-Johan og Litj-Johan. Litj-Johan Fætten arbeidet på gården i likhet med de andre, og kalte pleieforeldrene mor og far. Ifølge ham selv tok det mange år før han forsto at de ikke var de riktige foreldrene hans.
Gudsordet var viktig i Mor Randis hjem. Det var hun som holdt husandakt de søndagene det ikke var gudstjeneste i kirka på Rein. Kirka hadde en sentral rolle i grenda – den var på denne tida eneste kirke i bygda – en tjærebredd korskirke av tre med løkkuppel. Kirka og kirkebakken var ikke viktig bare av religiøse grunner, den var også et samlingssted hvor man traff kjente, hørte nytt og kunne gjøre en handel. Her møttes folk fra alle steder i bygda, fra den andre sida av fjorden, Nabobygda Hasselvika og oppe fra Skaugdalen. Når man skal forstå hvilken rolle kirka hadde i Bojers oppvekst, og senere hans ønske om å gi en ny Rein kirke til bygda som voksen, må man derfor ikke bare tolke dette ut ifra et religiøst synspunkt, men også ut ifra alle de opplevelsene og ulike samfunnsfunksjonene kirka og det som skjedde på kirkebakken hadde på denne tiden.
Klasseskille
Klasseskillet kom tydelig frem i Johan Bojers barndom. I Reinsgrenda var alle like – de var husmenn under klosteret, og hadde pliktarbeid der. I denne delen av bygda rådde en fellesfattigdom, men også en felles medmenneskelighet. Når de møttes til gudstjeneste, kom skillet mellom «plassingene» nede ved fjorden og resten av bygda tydeligere frem. Både Horneman-familien på Reins kloster og Hassel-familien i Hasselvika hadde egne kirkestoler som hang «som et fuglebur» oppe på hver sin vegg, med utskjæringer og blyglassvinduer som kunne åpnes. Storbønder, lensmann og doktor satt på egne kirkebenker forrest i kirka, med dører dekorert med utskjæringer. Husmennene satt bakerst, på benkene under galleriet. I dagliglivet hadde husmennene arbeidsplikt på Reins kloster. Rådsdrengen dro omkring i grenda og kalte inn husmennene når godseieren hadde behov for arbeidshjelp i onnene. Arbeid på egen plass måtte gjøres på kvelds- og nattestid. Møtte man godseier, prest, doktor og lensmann etter veien, måtte husmannen av med lua eller hatten. Det var et gjensidig avhengighetsforhold mellom fattigfolk o
g storfolk i forhold til arbeidskraft, og få muligheter for de som eide lite til å komme seg opp og fram i verden.
Mor dør
I 1884 dør Johanna Elgåen. Litj-Johan har blitt åtte år, og det er først nå han forstår at han ikke hører til på Fætten på samme måte som de andre. Han har møtt «mor i byen» to ganger på disse årene. Første gang for å vises fram for faren, som er kommet opp fra Kristiania, den andre gangen i forbindelse med at hun er på en lystbåttur på Trondheimsfjorden og kommer innom Fætten på besøk.
I forbindelse med dødsfallet forstår gutten at den lille heimen er avhengige av den summen moren har sendt for å ha gutten hos seg, og at han nå kanskje må ut å tjene hos andre. Han hører Mor Randi gråte og be for ham, men at det også argumenteres for at de ikke har råd til å ha en ekstra rundt matbordet om det ikke kommer noe bidrag. Det er nå faren kommer tydeligere inn i bildet. Han har i årenes løp sendt penger til moren, for at hun skulle sende dem videre til Rissa. Når skriver faren og sier at han skal betale for underhold, og det med en større sum enn familien har mottatt tidligere. Nå blir det både en større skinnfell og sirup på grøten. Senere viser det seg at det er en spesiell årsak til at beløpet familien mottar for å forsørge Johan er høyere enn det de har mottatt til nå.
Skolegang
Det er kvinnene på Fætten som er flinkest til å lese og skrive, og de lærer dette videre til Johan allerede før han begynner på skolen åtte år gammel. Skolen holder til på «sengstueloftet» på storgården Fallin, som ligger lenger inn i bygda. Barna går tre dager i uka annen hver uke, og bare i vinterhalvåret.[i]
På skolen åpner det seg en helt ny verden for Bojer. Ikke bare i forhold til kunnskap, men også fordi han allerede fra første dag får annerkjennelse fordi han allerede behersker lese- og skrivekunsten. Selv beskriver han denne opplevelsen slik i «Læregutt»:
«Se, nå kommer min første offentlige opptreden. Jeg var yngst og minst, men se nå hva kvinnfolkene på Fætten har drevet meg fram til, jeg leser uten å stave eller stamme, det går virkelig bra. Det var en beskrivelse av Göteborg. ‘Det er nok’, sier læreren ‘Men kjære, du kan da alt lese bedre enn de som er my’ eldre, gutten min. Hvem har lært deg det?’ ‘Det har hu mor’, sa jeg. Det var min første offentlige kritikk, og jeg tok på å hikste. Det kriblet så søtt i hele kroppen, og jeg hadde noe å fortelle da jeg kom heim.»
En tredje ting hender dette året da Johan fyller åtte: Han får sin første jobb på Reins kloster, slik som de andre guttungene får når de kommer i samme alder. Hvor mye av kursen er allerede staket ut, og hvor mye kan skjebnen og viljen gjøre for at livsveien skal bli annerledes enn for de andre «plassingene» i grenda
Besøk av far
Da Johan er 15 år, kommer faren på besøk til Fætten. Han blir overrasket over de små kårene sønnen lever under – moren har nok lagt det frem annerledes. Hans Pauls ønsker at gutten skal flytte til en større gård, trolig både for å øke guttens status og fremtidsmuligheter, og for at den spedvokste gutten skal få et kraftigere kosthold. Johan går motvillig med på dette – for ham er Fætten heimen, om det kanskje er litt små kår. Pauls gir imidlertid gutten mulighet til å velge hvor han vil dra, og siden gutten kjenner både plassen og folket på Fallin gjennom skolen, ber han om å få komme dit. Men han ber også om å få vente til etter konfirmasjonen, da mor Randi vil bli så lei seg om han må dra hjemmefra før.
Det blir inngått en avtale mellom Hans Pauls og Gunhild og Andreas Fallin om at gutten skal bli pleiesønn på gården. I tillegg blir det avtalt at Johan skal gå et år på amtsskolen i Selbu før han flytter fra Fætten. 
Det er på dette besøket, som blir skildret både i «Den store hunger» og i «Læregutt» at det foregår et ordskifte mellom far og sønn, hvor faren ber om at sønnen ikke bruker etternavnet hans før han er død. Det er da Bøier/Bojer det er snakk om, og ikke Pauls.
Amtskolen i Selbu
Amtsskolen åpner en ny verden for Johan – enda større enn den han fikk innblikk i som elev på sengstueloftet på Fallin. Dette er skoleåret 1887–88, og rektor på skolen er også opprinnelig rissværing. Peter Dybdahl er en kunnskapsrik og god formidler som engasjerer elevene sine, og legger til rette for kunnskapstørste ungdommer. Gjennom å bli kjent med både Ibsens «Peer Gynt» og Bjørnsons «En glad gutt» skjønner Johan at det er mange måter å skrive på – både ren diktning og fantasi, men også – hos Bjørnsons bondefortellinger – at det går an å fortelle historien om vanlige folks liv, og at det går an å komme seg opp og fram også for småkårsfolk. Han innser i tillegg det som kanskje er det viktigste: Det går an å leve av å skrive. Alt dette gjør inntrykk på den unge gutten, som allerede tidlig i livet pløyer seg gjennom de fire store: Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie.
Fallin
Etter amtsskolen flytter Johan til Fallin, og bor og arbeider her sammen med de andre på gården. I tillegg til Gunhild og Andreas bor det også to andre ungdommer på Fallin: Elias, som er litt over tjue og Gunhilds søstersønn, og tolvåringen Dorthea, som er datteren til Andreas’ bror. Elias var blitt hentet til Fallin allerede som gutt fra Askjem på Stadsbygd for å bli Gunhild og Andreas’ arving, siden brukerparet ikke hadde egne barn. Selv om Elias er noe eldre enn Johan, har begge gått amtsskolen og har mye felles å prate om. Dorthea blir som en yngre søster. På Fallin diskuteres det politikk – Andreas er engasjert venstremann – de holder aviser og det er engasjerte samtaler rundt kjøkkenbordet. Et leserinnlegg om totalavholdssaken blir Johans første trykte bidrag, selv om han velger å underskrive anonymt.
Som attenåring har Johan ennå ikke noen klare tanker på hva han skal bli. Da faren skriver og sier at han får velge mellom å gå på lærerseminar eller befalsskolen, så skal han koste utdannelsen, velger Johan det siste. Han tar rekruttskolen på Steinkjersannan, og befalsskolen i Trondheim, hvor han blant annet går vakt på Kristiansten festning.
1890 – 1895
Etter underoffiserskolen er Bojer fremdeles usikker på veien videre, men faren har gjort det klart at han fra nå av må klare seg selv. Drømmen er å skrive, og han har siden amtsskolen lest store mengder litteratur for å lære mest mulig, både om verden og skrivekunsten. Det å leve av å skrive fremstår derimot fremdeles som lite realistisk, og han tar et handelsskolekurs for at han skal kunne livnære seg.
De neste tre årene forsøker han ulike jobber, med vekslende hell. Han mislykkes i jobben som butikkbetjent i Hommelvik, reiser omkring som symaskinselger og får til slutt jobb som kontorbetjent hos Tob. U. Borthen som driver med kjøp og salg av fisk. I forbindelse med denne jobber blir han i 1893 sendt til Lofoten for å ta seg av Borthens forretninger der oppe. Dette er under vinterfisket, og her treffer han kjenninger fra både Stadsbygd og Rissa. Hotellet i Henningsvær er i så dårlig forfatning at han heller velger å bo i rorbua sammen med kjentfolk. Bojer blir i Lofoten utover vinteren, og blir også med naboene hjemmefra ut på fiskebankene. Erfaringene fra dette oppholdet skal senere danne grunnlaget for Bojers suksessroman Den siste viking.
I løpet av årene i Trondheim, bruker Bojer all fritid til å lese og skrive. Han begynner i godtemplarordenen «Samfunnets støtter» – mest fordi de har et bibliotek – og i ungdomslaget «Fremtidens Haab», hvor han finner et sosialt miljø som dekker savnet etter slekt og familie. Her er det også mulighet for å utfolde seg både i friske diskusjoner og ved bidrag i medlemsbladene. Det arrangeres også flere foredrag, hvor et av dem som gir mest inntrykk er et foredrag av Knut Hamsun som regelrett sabler ned de fire store, og tar til orde for en ny måte å skrive på. Johan skriver i Læregutt at Hamsun ikke skulle stå alene i dette arbeidet!
For Bojer blir det i løpet av disse årene stadig mer tydelig at han ønsker å leve av å skrive. I 1893 får han utgitt boka Unge tanker (under navnet Johan K. Hansson), og året etter enakteren En moder som blir satt opp på Trøndelag teater til gode anmeldelser. Noe annet skjer også dette året – Hans Pauls dør, og etterlater sønnen en bankbok på 2000 kroner. Johan står nå friere til å følge drømmen om å bli forfatter, og tar fra nå av navnet Johan Bojer. Han sier opp jobben hos Borthen, og reiser via Kristiania til Paris for å begynne det nye livet. At han har planlagt dette over tid, viser at han har tatt privattimer i fransk mens han har bodd i Trondheim.
1895 – 1899
De fire neste årene lever Bojer et kunstnerliv på arven etter faren. I Paris oppsøker han blant annet Hamsun, som er den store helten for mange av de unge forfatterspirene. I 1895 får han utgitt romanen Helga – et billede fra Trøndelagen som bygger på virkelige hendelser i Reinsgrenda. Boka dedikerer han til intet mindre enn Arne Garborg. Året etter er han tilbake i Rissa hvor han i løpet av sommeren 1896 skriver Et folketog på Bakøysetra. Også handlingen i denne boka er lagt til Rissa, og er et politisk oppgjør som får gode omtaler.
Nå følger en periode med reiser til Tyskland og Italia med enkelte opphold i Norge, blant annet i Gudbrandsdalen. Han begynner som flere norske forfattere på 1890-tallet å skrive eventyr og sagn, noe som resulterer i eventyrsamlingene Paa kirkevei (1897) og Rørfløiterne (1898). Eventyrene i bøkene har med ett unntak ingen lokal tilhørighet. Det er bare En samtale mellem gravstøtter som er lagt til kirkegården ved Rein. Bortsett fra denne historien, er det ikke før han gir ut eventyrsamlingen Gamle Historier i 1901 at han for alvor tar i bruk det han i sin tid lærte av heimbygdas folkediktning og muntlige overleveringer i oppveksten.
I disse årene har Bojer helseutfordringer knyttet til tilbakevendende bronkitt og lungebetennelse. Problemene har han hatt fra barnsben av, og Bojer blir anbefalt å oppholde seg i tørt klima i Gudbrandsdalen og å bo i sydligere strøk for helsens del. Forfatteren er nå i slutten av tyveårene, og har lenge vært på jakt etter «henne». Omsider får han øye på den rette, under et opphold på et pensjonat utenfor Oslo.
Ellen
Ellen Lous Lange (1873-1932) studerer realfag ved universitetet i Oslo da hun treffer Johan Bojer i 1898. Slekten Lange kommer opprinnelig fra Holstein (ty.) Faren er oberstløytnant Halvard Lange gm. Thora Marie Lous. De har i tillegg til datteren to sønner: generalsekretær for den interparlamentariske union Christian Lange og major Karl Lous Lange. Christian Lange ble siden tildelt Nobels fredspris i 1921.
Bojer, som sliter med stadige anfall av bronkitt og lungebetennelser, blir på nytt anbefalt å reise til varmere og tørrere klima for å bli bedre. Han drar til Roma vinteren 1898–1899 uten at noe er avtalt mellom dem, annet enn at han ikke får skrive til henne under oppholdet. Bojer kommer tilbake våren 1899, og da de igjen treffes blir de raskt forlovet. Paret gifter seg i hennes hjemby Stavanger i november 1899. Deretter går bryllupsreisen til Italia, hvor de blir boende i to år.
Sommeren 1901 kommer paret tilbake til Norge. Svigerfaren har nå blitt oberst på Steinkjersannan. Etter å ha besøkt hennes familie på Steinkjer, går ferden videre til Rissa for å besøke Mor Randi og heimbygda. Turen er grundig skildret i «Svenn». Her er han igjen «Litj-Johan» Fætten, men han og Ellen blir gjort stas på, og det er tydelig at han blir møtt med en større respekt enn tidligere. I Svenn skriver han også om en tur han tar på den gamle kirkegården på Rein. Det er etter dette besøket i heimbygda han begynner på eventyrsamlingen Gamle historier, som er fortellinger Mor Randi har fortalt om i oppveksten.
Utdrag fra besøk i Rissa i 1901,
hentet fra Svenn (Erindringsbok fra 1946)
«… der bøyer bukta inn mot grenda, og jeg står og peker og forteller Ellen hvor Fætten og Fallin er og hva åsene og fjellene heter. Det blir spennende for henne som nå for første gang skal omgås landsens folk, og jeg tror hun står her og gruer seg. Og der kommer ekspedisjonsbåten ut fra land, og jamen er det ikke gamle Ola Kvithylla […] Nei, er det deg, Johan! Roper han og svinger søvesten. Og til kameraten i båten sier han: Det er han Liltjohan Fætten.
Oppe i fjæra står en landauer for frøken Hornemann og en mann med en trillebør for oss. Det er min pleiebror fra Fætten, som også heter Johan. Men det er så vidt jeg kjenner ham igjen, årene har tatt på, plassen er liten, ungene mange, og lofotfisket har i flere år slått feil. Og det er stadig slik med han som med faren: om fisket gir noen kroner ett år, så får han bare halv lott, for han eier hverken garn eller part i båten, men slitet blir jo det samme for han som for de andre i laget. Det er dyrt å være fattig. Det blir kanskje aldri annerledes for ham. Vårherre vil det vel slik. […] Så går vi langs den kjente fjæra, med lukt av sjø og karve, og skrik fra kjell (tjeld) og måse. De små stuene ligger der som før, herjet av vær og vind. Men der kommer en høy, knoklet kvinne nedover volden, hun er kvithåret og bruker stav, og på hodet et svart tørkle, et sjal i kors over brystet, gangen er forsiktig, hun skygger med hånda over øynene når hun ser oss. Kjenner du henne? Det er gamlemor Randi, som tok deg til seg som sin egen unge, da du var bitte liten og gikk mellom folk på legd. Nå er det lange, kopparrete ansiktet blitt så hulkinnet, de åtti årene leiter på. I hennes øyne er vel den kona du kommer med noe høyt oppe i skyene, og nå stanser hun og smiler unnselig og tør ikke komme nærmere. ‘Goddag, mor!’ sier jeg. ‘Goddag, mor!’ sier Ellen også, og Gud velsigne henne for det. Så står de to kvinnene overfor hverandre og snakker og smiler, og jeg står og ser på dem og synes det er stort at jeg fikk oppleve dette møtet.»
I 1901 er den kirka på Rein revet, men Johan tar en tur bort til kirkegården for gamle minners skyld, Han skriver: «Men din barndoms kirke som sto her, den er revet, det er spent et rustent piggtrådgjerde om kirkegården, og i midten står bare det svarte tårnet mellom gravstøttene og svinger en rusten jernfløy (finnes det bilder av dette?) Hvor er altertavla og prekestolen eller de gamle treskulpturene, den gamle, fine ornamentikken, krusifikset? Det hele er spredt på låver og stabbur som gammelt skrap rundt i bygda. Å, den som kunne samle det igjen og reise kirka igjen, men det er en vanvittig tanke av en fattig skribent som du.»
Ellen og Johan besøker også Gunhild og Andreas Fallin, som har valgt å starte på nytt på et mindre bruk etter at de ga fra seg gården til Elias. Om dette møtet skriver han i «Svenn»: «Vi besøker Andreas og Gunhild Fallin, som nå har kjøpt seg en liten gård langt oppe i bygda. Det er søndag, og gamla har gjort fra seg hus og krøter, så nå sitter begge i helgeklær og får en kopp kaffe. De satt en gang som storfolk på Fallin, men skjebne er skjebne, nå er de sunket ned til småfolk igjen. Det er som da de var unge og begynte med lite, og den gangen hadde de framtid nok å ta av. Men nå nærmer de seg de sytti, og nå strever de uten håp om å vinne oppover igjen. Det døyver tankene å ha mye å stå i, men kreftene er jo ikke de samme lenger. Vi prater og minnes da vi var sammen på Fallin. Hun sier: ‘Ja, du var nå bare spekalven da du kom åt meg’. Og så ler hun og ser på oss begge. ‘Men eg fikk da fôra deg fram til slutt’. Og det kunne hun jamen ha rett i. […] Jeg ser dem sitte der, han i skjorteermer og med oppknappet helgevest, skallen er bar, men det stri helskjegget er blitt grått. Rett som det er stryker han en skjeggdott ut av munnen, og ene fingeren er stiv. Men øynene skyter ikke listige glimt lenger, de er blitt så sløret. Og hun er furet, grå og tynn, men hun har samme sansen for å gå med rødt skjørt og kvit trøye som da hun var storkona på Fallin.»
1902 – 1907
Etter datteren Thora blir født i Kristiania 1902, bryter familien igjen opp fra Norge og reiser til Frankrike, hvor de får botillatelse. Her får Johan og Ellen to barn til: datteren Randi (f. 1903) og Halvard (f. 1905) I følge «Svenn» blir Randi døpt Randi Fætten Bojer etter hans pleiemor. Familien bor flere ulike steder i landet, men oppholder seg mest i Paris. I løpet av disse årene inngår Bojer en avtale med Gyldendal om en månedlig sum på 300 kroner mot at de får enerett på hans fremtidige utgivelser. Bojer jobber på denne tiden som korrespondent for Aftenposten og Adresseavisen, i tillegg til at han skriver både eventyrsamlinger, skuespill og flere romaner. En av dem er Troens makt, som blir han store, internasjonale gjennombrudd.
Internasjonalt gjennombrudd
Johan Bojer slår for alvor gjennom internasjonalt da han 31 år gammel utgir romanen Troens makt i 1903. Romanen handler om storbonden Knut Norby som i utgangspunktet er en god mann, men som av forfengelighetsgrunner omgår sannheten i en sak hvor han har kausjonert for en sambygding. Troens makt ble prisbelønt i Frankrike, og dette var ifølge biografen Trygve Ræder noe ingen annen norsk forfatter hadde oppnådd tidligere. Senere gikk den også sin seiersgang i England og Amerika, mens den i Norge opplevde dårlige kritikker.
På grunn av unionsstriden mellom Norge og Sverige, måtte Bojer reise hjem igjen i 1905 og ble satt i beredskap på Agdenes festning. Her pådro han seg en magelidelse, som senere ble diagnostisert som nevrastitt, det som i dag er nærmest å kalles ME/Kronisk utmattelsessyndrom. Dette skulle komme til å prege flere år av hans liv.
Sykdom
Etter å ha kommet tilbake fra militærtjenesten begynner Bojer på romanen Vårt rike, men sykdommen gjør at den ellers svært så produktive forfatteren ikke klarer å skrive uten å få sterke hodesmerter. Til slutt tvinger helsen, og dermed også økonomien, familien til å returnere til Norge i 1907. De neste par årene bor familien på Gjøvik, mens han jevnlig oppholder seg på ulike sanatorium for å bli frisk. Han reiser også til Rissa for å se om et opphold der kan bedre helsen. Fortvilelsen over å ikke kunne skrive, og dermed heller ikke ha økonomisk frihet, kommer tydelig til uttrykk i Svenn. Først i 1908 kommer Vårt rike ut, til svært gode anmeldelser.
Thora Vaa forteller i sin bok om faren at han til slutt fikk hjelp hos den berømte Dr. Westerlund i Sverige: «Han må ha vært en begavet psykolog, forut for sin tid. Han spurte bl.a far: ‘Hvad er det värsta ni vet?’ Far sa: ‘Jeg tror å hugge ved.’ Så gjör ni det en timme varje dag.’.» Oppholdet i Sverige markerer et vendepunkt i sykdomshistorien, og fra nå av går det fremover med både helse og skriving. Bojer innser at han trenger et fredelig liv, utenfor byene, og familien bestemmer seg for å leie et hus på gården Kjorstad i Gudbrandsdalen. Her blir det familieliv og mye frisk luft, og gradvis kommer kreftene tilbake igjen.
Året etter blir skuespillet Kjærlighetens øine utgitt og godt mottatt i Danmark, Sverige, Finland og Tyskland, men – nær sagt som vanlig – ikke i Norge. Skuespillet er for øvrig basert på eventyret med samme navn i samlingen Hvite fugle fra 1904. Også novellen Fangen som sang får dårlig anmeldelse av den eneveldige anmelderen Carl Nærup, som Bojer skal ha tråkket på tærne for flere år tilbake. «Så dårlig er det bare Bojer som kan skrive», uttaler han om det som i ettertid har blitt anerkjent for å være et av de første novellene som beskriver en moderne identitetskrise.[i]
Det at han ikke blir tatt inn i varmen blant norske anmeldere er noe Bojer reflekterer over flere ganger – når skal det «times han» å bli anerkjent hos sine egne – det er jo det han helst vil, skriver han i Svenn.
1914 – 1916
I 1914 blir Bojer tilbudt en stilling som teaterkritiker i Aftenposten. Han takker ja, og kjøper en tomt på Hvalstad i Asker hvor de begynner å bygge sitt eget hus. «Plassen» blir familiens første egne hjem, og mens byggearbeidet pågår, leier de et hus i nærheten. Navnet «Plassen» ble ifølge datteren Thora valgt etter «Plassen» til Øyvind og Marit i Bjørnsons «En glad gutt». Disse bøkene – Bjørnsons bondefortellinger, som han ble introdusert for av lærer Dybdahl på amtsskolen i Selbu – hadde en spesiell plass i Bojers hjerte. De viste at det fikk an å drømme stort for en liten gutt fra en husmannsplass, noe som appellerte stort for en gutt om vokste opp som «plassing» under Reins kloster.
Det er som om ting faller på plass i Bojers liv nå. Fast inntektskilde i jobben som teateranmelder, sitt eget hjem, og en helse som omsider begynner å spille på lag. Og det er nå, på «Plassen», at han virkelig finner igjen gleden og overskuddet som var en stor del av hans personlige natur. Dette setter igjen sitt preg på bøkene, som begynner å få et mer positivt budskap.
Under første verdenskrig drar Johan Bojer til Frankrike som krigskorrespondent både for Aftenposten og for danske Politiken. Ambassadør Wedel Jarlsberg skaffer ham adgang til viktige personer, og han rapporterer fra slagmarken og besøker sykehus og fabrikker. Etter at han kommer heim, drar han rundt i hele landet og holder foredrag om det han har opplevd i Frankrike. Foredragene bidrar til å skaffe inntekter slik at de kan bygge huset på Hvalstad i Asker. I 1916 kommer også romanen Den store hunger, som raskt kommer i et nytt opplag, og som slår igjennom i USA og flere europeiske land. Det begynner å lysne både helsemessig og økonomisk for «Litj-Johan» Fætten.
Nasjonalt gjennombrudd
Det er først med boka Dyrendal (1919) at norske anmeldere begynner å ta frem superlativene. Handlingen er lagt til Rissa, og når man senere leser erindringsbøkene skjønner man at mange av trekkene til hovedpersonene Hans og Martha er hentet fra Andreas og Gunhild Fallin. Hans og Andreas er begge hesteselgere og kan havne på en rangel, Martha og Gunhild er flotte, sterke, men harde kvinnfolk, preget av at de ikke har fått egne barn. Begge parene tar til seg en søstersønn fra nabobygda. Ingen av parene håndterer at neste generasjon tar over, og at de skal leve som kårfolk på den gården de før har vært sjølfolk. De velger både i virkeligheten og i boka å starte på nytt i alderdommen, som småbrukere på eget bruk.
Den som leser boka «utenfra» – uten å ha kjennskap til stedet, eller som ikke har lest selvbiografiene – vil merke at det er en helt annen innlevelse i denne boka enn i de foregående. Det er en egen varme og detaljbeskrivelse som man må anta er fordi forfatteren bruker levende mennesker og steder som modeller, og dikter rundt personer og landskap han kjenner fra før. Han dikter også inn en karakter – Knut – som kommer fra en liten plass nede ved sjøen, og som skal jobbe der som dreng. Det er mye av Bojer i denne karakteren, og det er tydelig at han bruker minner og erfaringer fra tida hvor han bodde på Fallin. Ferden Knut tar opp til Dyrendal når han skal begynne å tjene, er tilnærmet ordrett i forhold til hvordan han senere beskriver turen han som 15-åring tar sammen med mor Randi, og som han skildrer i Læregutt. Det er bare mor Randi som er byttet ut med bestemoren til Knut: «… ‘og så får du ikke snakke og skravle bestandig som din vis er, husk paa det, Knut’. Gutten lovde at han skulde ikke si et ord saa lang dagen var». En lovnad verken Knut eller Johan var i stand til å holde.
Den siste viking – 1921
Kimen til Den siste viking kan man se i en skisse skrevet allerede i 1900 som ble kalt Trøndere på Lofotfiske.[i] I 1903 kom novellen Fiskere, som i tillegg til å bli trykt i det svenske tidsskriftet «Ord och Bild», også er en av novellene i Fangen som sang (1913). Her er rissværingene igjen på fiske, men denne gang på et mer nærliggende fiskevær enn Lofoten. Trolig er det fiskeværet Halten Bojer ser for seg her – et vær han selv har besøkt og delvis bodd på i forbindelse med kontorjobben hos Tob. U. Borthen, og hvor karene i grenda brukte å dra til på sommerfiske. Også novellen Jul i løftingen tar for seg fiskeren, og hvordan de feirer jul om bord i båten, langt fra sine.[ii]
Det var en av naboene, Kristaver Kvithyll, som var modellen for Kristaver Myran i boka. Den danske forfatteren H. Ring Hansen skal ha sagt at Kristaver Myran er skrevet som en slags farsskikkelse for Bojer – en man kunne se opp til.[iii] Det kan være en korrekt observasjon. I flere sekvenser i boka ser vi Kristaver gjennom øynene til sønnen Lars, og med sønnens utilslørte beundring. Jakob Pinade med litjfoten mente forfatteren var seg selv – Jakob Åsan – som på sine eldre dager bodde på omgang blant naboene i grenda. Gjennomgangstemaet i boka er kampen for tilværelsen. Ikke bare på Lofoten, men også i de små grå stuene nede ved fjorden. Bojer er nær karakterene, enten de er hjemme i grenda, eller ute på havet. Han beskriver personene og landskapet som en maler med pensel. Alle detaljene skaper liv og varme over fortellingen. Det er lett å merke at forfatteren er berørt av menneskene, og at det er en kjærlighetserklæring til heimbygda. For det er et annet tema som kommer like tydelig fram: Samholdet mellom folket i grenda. Selv om folk ikke alltid er enige, snakker på hverandre og skjennes seg imellom: når det røyner på står de alltid opp for hverandre – det er hver sin gang i dette livet, og hvem vet når det blir ens egen tur til å ta imot ei håndsrekning?
Thora Vaa har gjort seg sine egne tanker om hvorfor denne boka ble særlig vellykket: «Far var blitt nærmere de 50. I mange år hadde han bokstavelig øvet sitt fag, aldri sluttet å ville lære å håndtere sitt redskap, ordet. Og han var blitt fullvoksen – av sorg og av glede. Han kunne nå forstå karene han hadde kjent i sin ungdom på en helt annen, en virkeligere måte. Her ville han bare fortelle om sine venner, vise oss deres slit, deres verdighet i de barske kår, ja, deres fromme mot på det ville hav, og foran livets mange prøvelser.»
Vår egen stamme – 1924
Selv om handlingen i Vår egen stamme for det meste omhandler livet til de rissværingene som emigrerte til Amerika rundt forrige århundreskifte, er den kanskje vel så viktig når det kommer til å gi et bilde av uttrønderens ulike årsaker til at så mange valgte å dra fra heimbygda for å søke lykken annet steds. Tapet av så mye dyktig ungdom var smertefull for bygdesamfunnet, som samtidig ikke hadde mulighet for å gi like arbeidsmuligheter til alle, og muligheten til å komme seg fram i livet. Det var mange faktorer som spilte inn – noen «dyttet» andre «dro». Det var kanskje ikke så ulikt det lofotfisket folket var vant til – håpet om noe bedre, nøden som gjorde at man tok sjansen på å dra, drømmen om å bli «frie menn».
Bojer reiste til det norskamerikanske Amerika for å lære mer om livet der borte før han startet å skrive romanen. Særlig Trygve Ræder fremholder at deler av boka derfor kan oppfattet som «journalistisk». Det er i tilfelle ikke noe som går ut over verken handling eller driv. Begynnelsen av boka skaper et bakgrunnsteppe for mange av de ulike årsakene til at man tok valget om å starte livet på nytt på et annet kontinent. Det kunne være spenning, fattigdom, følelsen av utenforskap eller rett og slett et ønske om å være der en tid og tjene seg opp penger som kunne tas med tilbake for å bygge nye hus og øke standarden på hjemgården.
Boka kretser også rundt temaet hjemlengsel og utferdstrang, en følelse Bojer selv var godt kjent med. «Heimve» og «Utve» kalte han det – følelsen av å lengte hjem når du er borte, og følelsen av å lengte ut når du først har kommet hjem.
Først og fremst er Vår egen stamme en viktig kulturhistorisk og ikke minst en lokalhistorisk skildring om livet til våre forgjengere. Den viser hvilke forutsetninger som fantes i ei trøndersk bygd på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og beskriver et samfunn som kan virke fjernt fra dagens, men som i grunnen ligger svært nær i tid. For oss som lever i dag (2022), er det våre oldeforeldre og tipp-oldeforeldre det er snakk om. Når det i vår tid kommer flyktninger eller arbeidsinnvandrere til vårt eget land, som har behov for fellesskap blant sine egne, å ha mulighet for å bruke sitt eget språk og å hedre sin egen tro og kultur i sitt nye land, er Vår egen stamme et bevis på at vi for ikke så lenge siden hadde akkurat det samme behovet i møte med vårt nye liv i Amerika.
Folk ved sjøen – 1929
Selv om Bojer har brukt modeller og fragmenter fra eget liv i flere bøker, går han aldri så nært som i Folk ved sjøen. Lisbeth er den gudfryktige husmannskona, Pål den hjulbeinte og temperamentsfulle husmannen. Det er mor Randi og Elias han portretterer. Også barna i familien er i rett kjønn og rekkefølge, og utspiller sine livsskjebner nært opp til virkeligheten. Selv er han lille Martin, som familien har tatt til seg. Og når Martha havner «i uløkka» og får datteren Astrid, er det også som det skal være, i forhold til virkelighetens Beret Martha som får datteren Ellen uten å være gift.
I de senere årene har det vært store litterære debatter omkring den selvbiografiske litteraturen, særlig gjennom Karl Ove Knausgårds Min Kamp-serie og Vigdis Hjorths Arv og miljø. Forfatteren beveger seg i disse tilfellene så nært opp til virkeligheten at ikke bare de, men også familie og omgangskrets blir portrettert. Dette er personer som ikke har bedt om å havne i en slikt situasjon, og som sannsynligvis også kan ha en annen oppfatning av virkeligheten enn forfatteren.
En slik offentlig debatt om nærheten til stoffet fant ikke sted i pressen i forbindelse med utgivelsen av Folk ved sjøen. Men at den fant sted muntlig i Rissa på samme tidspunkt er ikke usannsynlig. Her kjente man folket, og kunne kjenne igjen karakterene. Det er en interessant problemstilling i Bojers diktning, hvor det skulle ta lang tid før han ble allment anerkjent. Blandingen mellom realisme og diktning som en forfatter kunne tillate seg, gjorde at han måtte finne seg i å bli omtalt som «Lygar-Johan» på folkemunne.
Selv om både Elias og Randi er død når boka blir gitt ut, lever etterkommerne. Hvordan er det å bli portrettert på denne måten, å få livet brettet ut slik? Vi kan ane dette ved å lese om dagens debatter, og forstå at det kanskje ikke alltid var like enkelt å være nært forbundet med en forfatter som Johan Bojer.
Bojer hadde imidlertid ingen vond vilje. Han vil så gjerne at det skal gå personen han skriver om godt, og tillegger selv de som har dårlig karakter eller egenskaper også noen gode. I Folk ved sjøen kjenner man, som i de andre episke romanene, en egen varme for folket han forteller om. Det er realisme når han skriver om livene til menneskene, men det er også skrevet med stor kjærlighet. Så er det da heller ikke før man leser erindringsboka Læregutt at man virkelig kan begynne å se hvor nært han legger handlingen i Folk ved sjøen.
Som en sammenfatning av disse episke romanene, kan man si at Bojer her vender tilbake til det han startet med i Helga og Et folketog. Han fremhever det ærefulle i de fattige husmennene, æresbegrepet, det medmenneskelige og samholdet står sterkt. Alle disse bøkene er minnesmerker over folket og bygda, og 150 år etter forfatteren død en viktig kilde til bygdas lokalhistorie.
Læregutt (1942) og Svenn (1946)
I løpet av 2. verdenskrig skrev Bojer to erindringsbøker, Læregutt og Svenn. Om man velger å lese disse før man setter seg inn i resten av forfatterskapet eller etter, er en smakssak. Ønsker man å forstå dikterens bakgrunn for å skrive bøkene, vil det være en fordel å lese dem først. Foretrekker man å lese bøkene fristilt fra forfatterens egne erfaringer, er det en fordel å vente med disse.
Uansett vil det å lese erindringsbøkene være en nøkkel til en større forståelse for hva som ble skrevet, og hvorfor. Det er en egen skattejakt å finne gjenkjennelige figurer eller hendelser, og ofte kommer navn på folk og steder igjen i flere av bøkene. I Den store hunger (1916) bruker Bojer sin egen bakgrunn i hovedpersonen Per. «Den gang Per som ganske liten kom til de gamle i Trøen (et annet gårdsnavn fra Reinsgrenda), hadde an været på omgang blant mange forskjellige pleieforeldre …» Han forteller at folk sa «stakkar» til ham når moren hans ble nevnt, og at jevnaldrende kalte ham horunge. Videre fortsetter han:
«Men ellers kaldte Per den gamle, koparrede konen i Trøen for mor, og den hjulbente kallen for far og han hjalp gamlingen i smia og paa sjøen som det faldt sig». Han forteller om morens død, og at hun var på besøk en gang. At hun ikke la skjul på at hun hadde en datter til som var satt bort et annet sted. Som Per hører han diskusjonene etter morens død, om hvem som skal betale for ham, og om han nå må ut å tjene selv. Så kommer brevet fra faren, slik som han forteller i Læregutt. Her er faren kaptein, og heter Holm. Ifølge Den store hunger får de nå dobbelt så mye som før, da pengene tidligere har vært delt mellom han og hans søster. «Men gamla foldet nu sine hænder av en annen grund – for nu slap hun at miste Per». Og han fikk sirup i grøten – en annen referanse til Læregutt. Og den litt større skinnfellen, som ikke var fullt så knapp som den gamle. Møtet mellom far og sønn beskrives nesten ordrett likt, rent bortsett fra dette med søsteren:
«Hør, visste du at du hadde en liten søster?» «Ja». «Eller rettere sagt en halvsøster. Jeg hadde ikke rede paa det. Men jeg synes du likeså gjerne kan vite, at jeg fra den første dag har betalt det samme for dig som nu, Men jeg sendte pengene gjennom din mor, og hun … hm – hun skulde jo betale for en til, stakkar… en, som ikke hadde non far. – og saa delte hun pengene fra meg så det ble for begge. Ha, ha, ha. Stakkars pige, det er ikke no at si paa det. Og nu faar vi vel hjælpe den lille halvsøsteren din til hun er bli voksen ogsaa, synes du ikke det?».
Det er interessant at han i denne sammenhengen nevner halvsøsteren. Det er senere bekreftet at det fantes en yngre søster slik som det er beskrevet her. Og sannsynligheten for at Johanna Elgåen delte summen hun fikk fra Hans Pauls mellom begge er stor, siden summen familien på Fætten fikk etter morens død ble doblet. Men i Læregutt omgår Bojer dette. Man må derfor også ha i mente at forfatteren hele livet var en forfatter, at man selv i erindringsbøkene ikke nødvendigvis får vite annet enn det Bojer selv ønsker at vi skal få vite, og at det alltid vil hvile et skjær av undring over hva som er sant, og hva som er diktning.
«Den store hunger» markerer starten på gjennombruddet – en bedret økonomisk situasjon. «…en vending i vår skjebne» for ham og hans nærmeste, som han skriver i Svenn. Huset i Asker er bygget, han kjenner på en økonomisk frihet, og friere armslag til å skrive ut fra lyst, og ikke kun for å ernære seg og familien.
Rein kirke
«Men utpå høsten kom konfirmasjonsdagen, da den gamle tjærebredde kirken sto der mellem de vældige trekronene og kimet og kimet ut i den høstblaa luft. Per syntes det mindet saa om en bestemor, den kaldte saa venlig – kom, kom, kom, gammel og ung, gammel og ung, fra gjorden og dalene nordgrænd og sørbygd […] Slik har den staat der og limet for slægterne i det ene hundreaar efter det andet. […] Hvor denne kirken er liten og lun og god, og hvor alt som dit øie møter, siger velkommen ind. Gjennem de farvede vinduer med de smaa blyindfattede ruter faller dagen så bløtt, at selv stygge ansikter blir vakre. Orglet er selve lyset, omsat til vellyd. Der sees nu alle de vankjæmmede guttehodene paa den ene siden av midtgangen, og paa den anden de små mødre, som i dag er i voksne klær med salmebog i haanden […] Se nu bare på paa altertavlen – den er en hel bibel i træutskjæring, men Moses med lovtavlerne ser saa blid ut i dag, han mener det visst ikke saa slemt allikevel. Og St. Peder med nøklen eker op og likner en farbror, som har no godt med hjem fra byn. Saa er det englene, som svæger rundt væggen paa malerier og i træbilleder […] (Beskrivelse av Rein kirke i Den store hunger, 1916)
Bojer var ikke personlig religiøs, selv om han på sitt vis var preget av oppveksten hos den gudfryktige Mor Randi. For ham var det minnene om «helg» – opplevelsen, alt det som skjedde både i og omkring gudstjenesten – den samfunnsmessige betydningen av kirkerommet og kirkebakken – som betydde noe. Han visste også hvor viktig kirka hadde vært for «plassingene» og særlig for Mor Randi.
En historie nedskrevet av sambygdingen John Aaslund går ut på at Mor Randi begynner å gråte på vei heim fra Johans konfirmasjon i 1887. Hun er lei seg for at den gamle, slitte kirka er vedtatt å rives, og at det skal bygges en ny på den motsatte enden av innsjøen Botn. De har ikke hest på Fætten, og hun er redd for at det blir for langt for henne å gå til kirka. Historien forteller at Johan lover å bygge en ny kirke den dagen han blir rik. Om dette er et vandresagn eller sannhet kan være vanskelig å etterprøve, men Bojer vender flere ganger tilbake til drømmen om å gjenreise kirka. Kirkegården, som bare har tårnet med løkkuppelen igjen, virker så ensom uten. Etter suksessen med «Den siste viking» har han omsider økonomi til å begynne.
Når Bojer ønsker å gjennomføre noe, er han kjapp, utålmodig og effektiv. I januar 1931 skriver han til kommunestyrelsen i Rissa og tilbyr seg å koste på en kopi av den gamle Rein kirke. Det kommer flere motforestillinger. Det ene handler om nødvendigheten av enda en kirke, da man allerede har steinkirka på Føll som ble bygd førti år tidligere. Det andre handler om det økonomiske: Om man tar imot gaven, vil det også bli enda et kirkebygg å vedlikeholde, noe som igjen fører til ytterligere kostnader. Det tredje momentet handlet om hvilket «mandat» forfatteren har fra «høyere makter» til å igangsette bygging av ei kirke?
Bojer lover å opprette et fond med aksjer i Gyldendal Norsk forlag til vedlikehold, og etter at alle instanser har gått grundig gjennom det formelle, velger herredsstyret 21. februar 1931 å motta gaven. En byggekomité for Rein kirke blir opprettet. Denne består av barndomsvennen løytnant Olaf Sve, lærer Anders Halten, kunstmaler Isak Kimoe, bonde og sersjant J. A. Dybdahl og Marie Hornemann.
For å utnytte vinteren og muligheten til å dra frem tømmer, settes det straks i gang å felle skog i Skaugdalen og Modalen til byggingen.[i] Inventar fra den gamle kirka, som er spredt ut over hele bygda, blir samlet inn, og det som er ødelagt eller for dårlig, blir laget på nytt. Hele byggeperioden tar 15 måneder. Det blir kjøpt teglstein til taket i Nederland, og støpt to klokker til kirka. Den ene blir inngravert med navnet Randi, den andre får navnet Ellen i støpegodset.
Ellen blir syk og dør mindre enn en måned før innvielsen 24. august 1932. Det er en sorgtung Bojer som kommer til Rissa sammen med døtrene. Barndomsvennen Olaf Sve, som også er i byggekomitéen sitter på samme benk (stol) som forfatteren og døtrene denne dagen. Bojer skriver mange år senere i «Svenn»:
«Så kommer den store dagen, da kirkeministeren og bisp og mange prester lyser vigsel over huset og fra mange bygder er folk strømmet til, så bare en brøkdel får slippe inn. Vi gamle kamerater har fått en stol for oss, og på hver side har jeg en sørgekledt datter. For hun som så gjerne har villet være til stede i dag, hun er sammen med oss bare i savnet …»
Bojer hadde ikke noe behov for å heve seg over bakgrunnen sin. Han var stolt over hvor han kom fra, selv om han satte pris på møter med kjendiser og høytstående personer. Han syntes det var stas å omgås dem, noe som kommer tydelig til uttrykk i Svenn. Men han ga ikke bygda ei kirke for å heve seg over folket. Det virker mer som om det var et behov for å gi noe tilbake. Det er romanene med handling fra Rissa som har gitt ham den store, nasjonale suksessen som han en gang lurte på om han kom til å få. Det virker som om det gir ham mye å ha mulighet til å gi denne gaven til stedet og menneskene han vokste opp med. I et brev til Olaf Sve i september 1932 forsøker Bojer å forklare noe av sine tanker omkring dette: «Jeg synes merkelig nok, at det ikke er mig som har gitt kirka – det er mig som har fått den.»
Språksaken
Johan Bojer var i utgangspunktet en riksmålsmann og medlem i Riksmålsvernet – det vil si en forkjemper for det dansk/norske språket. Han var samtidig en av de første – om ikke den første – som brukte dialekt i dialogen i bøkene sine, og også i mange tilfelle i selve handlingsbeskrivelsen. Særlig Helga og Et folketog, hans første, store utgivelser, er gode eksempler på dette.
Som 62-åring ble han med i Rettskrivingsnemnda av 1934. Mandatet for nemda var at de skulle arbeide for en tilnærming mellom Landsmål (nynorsk) og Riksmål (dansk-norsk). Bojer satt etter påtrykk som en representant for riksmålet. Han fikk etter hvert inn Rissa-ord som segl istedenfor seil og tuve i stedet for tue, noe han var veldig stolt over. Etter fire år i Rettskrivningsnemda, valgte han å melde seg ut av Riksmålsvernet, blant annet fordi det ble for vanskelig å sitte i Rettskrivningsnemda samtidig som at han var medlem i en organisasjon som jobbet for å bevare riksmålet. I oppsigelsesbrevet skriver han at han har en bestemt oppfatning av at han syns på språkutviklingen ikke blir delt av de fleste i organisasjonen.[i] Han hadde da engasjert seg i riksmålsarbeidet i nærere førti år. For Bojer var det nå viktig at de to målformene skulle «flyte sammen» en dag, og da dette synet ikke ble delt av Riksmålvernet, var det rettest å melde seg ut.
Fra 1920 og utover vendte Bojer i stadig større grad tilbake til den dialekten han hadde vokst opp med, og da Den siste viking skulle omarbeides språklig til sin første skoleutgave, var han ikke til å rikke. Språket ble lagt så nært opp til sitt eget folk og dialekt som mulig. Ræder skriver om dette at fosenmålet og rissamålet har gitt grunntonen i Bojers språk, og at det karakteristiske for dette språket «er drivet, og så den kjappe og rappe rytmen, stakkatoen. Tonen er open og direkte.»
Mennesket Johan Bojer
Etter å ha blitt introdusert for de fire store på amtsskolen i Selbu, fortsatte Bojer med de store franske dikterne. «Denne reint glupske appetitt på åndsliv, bøker, biletkunst, teater, var en viktig drivkraft i den unge Johan», skriver Trygve Ræder i sin biografi. Det var viktig for ham å ta inn ny lærdom, «å stue unna». Ræder spekulerer i om Johan tenkte at han kunne studere seg fram til dikter, og dette er det sannsynligvis noe i. Det kan virke som om han følte at han måtte kunne mest mulig for å bli en forfatter, og i de første utgivelsene kan man merke at han prøver litt for hardt. Språket kan virke noe konstruert, og personene er fattige på karakter og personlighet. Unntakene er Helga og Et folketog, som har bakgrunn fra kjente skikkelser og landskap i Rissa. Det er kanskje ikke tilfeldig at han slår igjennom nasjonalt først i 50-årsalderen, når han igjen begynner å bruke personer, landskap og egne erfaringer og opplevelser i bøkene sine. Bojer er en fantastisk skildrer. Etter hvert som han blir eldre blir beskrivelsene av både stedet og personer svært gode, og ingen kan tvile på at han også beskriver dem med både varme og kjærlighet.
Som person beskrives Bojer av mange som full av vitalitet, spenst, kraft og varme. Særlig Ræder utrykker dette, og antyder også at vitaliteten kunne være irriterende for noen. Det kan være forståelig at en slik entusiasme kunne oppfattes som uvant for det ofte mer rolige og saktmodige lynnet til trønderen.
Han blir også omtalt som ung til sinns, også i alderdommen, og at han hele livet var opptatt av ungdom og ungdomsarbeid. Bojer var en viktig person i Rissa ungdomslag, og når Bojer kom til Rissa, som regel rundt St. Hans, arrangerte ungdomslaget Bojerfest med hovedpersonen hjertelig til stede.
I tillegg til å ha mye fantasi fra barnsben av, skal han ha vært både følsom og freidig. Ræder omtaler han også som labil.[i] Dette var nok særlig fremtredende i den perioden av livet hvor han var plaget av sykdom, og er noe han selv forteller om i Svenn. Han følte seg også drevet mellom utferdstrang og hjemlengsel, og skrev mye om dette. Han skal ha hatt en egen evne til å erte folk på seg, noe både Trygve Ræder og datteren Thora mener går tilbake til barndom og ungdom og det stridbare lynnet. Thora skal ha uttalt at «han svømte helst motstrøms». Dette kan også forklare hvorfor det tok tid for Bojer å slå igjennom i Norge, som hadde få anmeldere. Godvilje hos dem var viktig for kritikkene som ble trykket i de store avisene, og det kommer fram i erindringsbøkene at han trolig hadde bitt seg ut med i alle fall én av dem.
Tidligere ordfører, formann i Rissa ungdomslag og Bojer-venn Einar Dyrendahl sa i et intervju med Fosna-Folket i 1989 at selv om handlingen i «Troens makt» var lagt til området omkring Mjøsa, så var selve historien hentet fra Rissa. Han fortalte også at det var mye murring i bygda når folk begynte å kjenne seg igjen i bøkene. «Mange var ikke så lite arg på Bojer». Som vi har sett, brukte Bojer både i Helga, Et folketog og i de episke romanene miljøet i Rissa som bakgrunn. Ikke alle var like begeistret for dette, og det tok lang tid før Bojer fikk den lokale anerkjennelsen. Kanskje er det ikke før i våre dager, med jevnlige oppsetninger av Den siste viking, Vår egen stamme og Folk ved sjøen at man har sett verdien av forfatterens nedtegnelser av folk, landskap og historie.
Vi lærer mye om det gamle klassesamfunnet i Johan Bojers bøker. Dette er en viktig påminnelse om en nær fortid hvor alt var prisgitt hvor på rangstigen du var født. Bojer mente at de økonomiske vilkårene var avgjørende for menneskenes adferd, og at mennesker blir formet av de livsvilkårene de lever under. Dette er noe en ser helt fra Helga av. Lofotfiskerne drømmer om å bli «frie menn», om å få trygghet både økonomisk og sosialt. Det var også en drøm Johan Bojer selv hadde, og som han kunne sette seg inn i. Bojer var en personlighetstype som våget å drømme stort. Han var også heldig i og med at hans far – om han nå het Bojer eller Pauls – bidro til en grunnleggende skolegang og utdanning som ga ham muligheter. Disse mulighetene omfavnet Bojer. Han hadde en enorm drivkraft som til slutt førte ham fram til målet: å bli en av landets mest anerkjente forfattere, men ikke minst det aller viktigste – å bli anerkjent blant sine egne.
En dag i forfatterens liv
Datteren Thora har i boka Min far Johan Bojer skrevet om en typisk dag i Bojers liv. Vi lar henne fortelle: «Den var: tidlig opp, gymnastikk, tre springmarsjer rundt huset, havregrøt og kaffe. En rask oversikt over posten, verdensbegivenhetene angikk ham personlig, så å si. Var der regninger, ble de betalt med sjekk med en gang så sant det var noe på kontoen. Endelig bar det opp trappa til arbeidsværelset, for hvert trinn hørtes et lite smell, hvert ett som framstøt mot et problem, et bilde, en samtale han skrev på. Etter noen timers skriving: tur i friluft, og så middag på slaget to. Enkel mat, gjerne fisk og melkesuppe, han ble aldri noen gourmet – og hun var enkelt vant hjemmefra. Men det lå gjerne en rødvinsflaske og lunket seg til mulig anledning. (Det helt store, var det sjeldne glass champagne!) Etter middagshvilen – ny arbeidsøkt, kveldstur og kveldsmat. Var de ikke avgårde en kveld, satt de begge over hver sin bok og delte sin leseglede med hverandre: «Nei, her må du høre!»
I en alder av 81 år, fikk Johan Bojer innvilget kunstnerlønn i 1953. I 1958 ga Bojer ut sin siste bok, Fjell og Fjære. Våren 1959 sa Bojer til familien at han ikke ønsket å leve en vinter til. På sin årlige reise til Rissa denne sommeren fikk han lungebetennelse, og på vei ned til hytta på Sand seter i Gudbrandsdalen, ble han så dårlig at han ble lagt inn på Oppdal sykestue. Her fikk han ifølge datteren Thora et slag som sammen med lungebetennelsen førte til hans død. Johan Bojer døde 3. juli 1959. Boka Glimt og gleder ble gitt ut etter hans død, i 1960.
«Dette landskapet var både foreldre og heim, og det er ikke blitt eldre. Mor Randi sover på kirkegården, men sjøene, åsene, bygda ligger som før» (Fra «Svenn» s. 375)
Bojerarven
Statuen
I forbindelse med 100-årsdagen for Bojers fødsel i 1972, ble det avduket en bronsestatue av Johan Bojer på Kattuglehaugen mellom Åsly skole og Hertug skules vei. Statuen er laget av Dyre Vaa, svigersønnen til Bojer som var gift med Thora. Monumentet viser forfatteren som skuer ut over Rissalandskapet.
Bojerrommet
Tidligere fantes det et eget «Bojerrom» i tilknytning til daværende Rissa bibliotek. Rommet var innredet som Bojers skrivestue hjemme på «Plassen» i Asker, og var en gave fra familien Bojer. Det var døtrene Thora og Randi som sto for innredningen. Samlingen fra familien består av ca. 370 bøker, gjenstander, bilder, møbler og brev, manuskripter og artikler. Rommet ble innviet 29. april 1982, og begge døtrene samt Randis sønn John Bojer Godal var til stede.
I forbindelse med at biblioteket flyttet til nybygde Åsly skole ble samlingen pakket ned i påvente av nye lokaler.
Bojersamlingen
Bilder, manus og annet kildemateriale er katalogisert av tidligere biblioteksjef Solfrid Rønning. Samlingen består av 2253 løpenummer, og ligger søkbart som egen underkategori i bibliotekbasen til Indre Fosen bibliotek.
Bautaen
Det ble i 1929 reist en bauta ved innkjørselen til Fætten i Reinsgrenda. Inskripsjonen er: «Johan Bojer. Fostergrenda reiste steinen 1929»
Gatenavn
I forbindelse med innføring av gatenavn i daværende Rissa kommune i ****, fikk forfatteren oppkalt en vei etter seg. Veien er en del av FV 717, og strekker seg fra Reins kloster, gjennom Reinsgrenda, opp Skaret og helt til grensa til nabobygda Stadsbygd.
Videregående skole
I 2019 ble det i Sør-Trøndelags fylkesting vedtatt at den nye videregående skolen i Indre Fosen kommune skulle få navnet Johan Bojer videregående skole. Skolen er under bygging i 2022, men navnet brukes allerede på begge nåværende avdelinger, med undertittel skolested Leksvik og Rissa.
Bojersalen
Som en del av nye Åsly skole i Rissa, finner man et auditorium/festsal, som har fått navnet Bojersalen. Salen kan åpnes mot fellesarealer, men er også en fullverdig konsertsal som ble innviet med en konsert av Bojers oldebarn, Odd Nordstoga.
Rissa ungdomslag
Rissa ungdomslag har i mange år satt opp skuespill med bakgrunn i Johan Bojers bøker. Det mest kjente er Den siste viking, satt opp av Stiftelsen Den siste viking, hvor medlemmer i laget ved flere anledninger har bidratt som viktige aktører i oppsetninger ved Museet Kystens Arv på Stadsbygd. Her har kjente skuespillere som Thoralv Maurstad, Nils Ole Oftebro, Paul Ottar Haga og Evy Kassett Røsten hatt bærende roller. Skuespillet ble også satt opp i Rissa i 1932 med Bojer som instruktør, og på 1950-tallet, begge i fjæra i Reinsgrenda og på Kvithyll. Folk ved sjøen og Vår egen stamme har også blitt dramatisert av laget, og neste oppsetning av Folk ved sjøen skjer i august 2022.
Bojers verker
1893 Unge tanker (Johan K. Hansson)
1895 En moder
1895 Helga
1895 Gravholmen
1896 Et folketog
1897 Olaf den Hellige
1897 Paa kirkevei
1898 Rørfløiterne
1899 Den evige krig
1900 Moder Lea
1901 Gamle historier
1902 En pilgrimsgang
1902 Theodora
1903 Troens magt
1904 Brutus
1904 Hvide fugle
1908 Vort rige
1910 Troens magt (skuespill)
1910 Kjærlighetens øie
1911 Liv
1913 Fangen som sang
1916 Den franske fane
1916 Sigurd Braa
1916 Den store hunger
1917 Samlede romaner 4 b
1917 Verdens ansigt
1919 Dyrendal
1920 Stille veir – en tylvt historier (Stille vær)
1921 Den siste viking
1924 Vor egen stamme
1927 Det nye tempel
1927 Samlede romaner 8 b
1929 Folk ved sjøen
1931 Mens årene går
1932 Marie Walewska
1931 Ei mor (nynorsk utgave av En moder)
1933 Huset og havet
1935 Dagen og natten
1938 Kongens karer
1939 Gård og grend
1941 Hustruen
1942 Læregutt
1942 Samlede romaner 5 b
1946 Svenn
1948 Skyld
1952 Lov og liv
1958 Fjell og fjære
1960 Glimt og gleder (utg. etter forfatterens død)
Kilder
Bojer, Johan: Samlede verker
Dahle, Kjell: Johan Bojer forble ekte rissværing i Fosna-Folket 30. juni 1989
Dybdahl, Jan H. I Skomskott, lokalhistorisk blad for Rissa og Stadsbygd 2021. s. 33– 37.
P.G. Le Chesnais (1927)
P. G. Le Chesnais (1932)
Ræder, Trygve: Johan Bojer og heimbygda Rissa: Liv og dikting. Gyldendal (1972)
Thora Vaa: Min far Johan Bojer. Asker museum (1999)
Register over forfatteren Johan Bojer, utgitt av Rissa bibliotek (1990)
Noter
[1] Morten Olsen Haugen, wikipediaartikkel om Johan Bojer
[1] Ifølge Ræder (1972) blir Bojer skrevet inn på skolen som Johan Hansen Fætten.
[1] Vaa, s. 11
[1] Ræder, s. 84
[1] Trykt i romanen/novellesamlingen «Fangen som sang» (1913)
[1] Ræder,
[1] Dybdahl, s. 33
[1] Bojer i oppsigelsesbrevet til formann K. E. Bødtker i 1938
[1] Ræder, s. 164