Johan Bojer fikk låne setra av Dorthea Bakøy og mannen hennes. Dorthea og Bojer kjente hverandre godt fra oppveksten, den gangen de begge var pleiebarn på Fallin.

I erindringsboka «Læregutt» skriver han følgende:

«Det ender med at jeg får låne setra til henne og mannen hennes. Der kan jeg være aldeles i fred. Og der kan jeg lage maten sjøl som Glahn i «Pan» eller som Garborg i Kolbotten. Og ellers er det bare hele dagen å skrive.

Med en gryte i den ene hånda, en kaffekjel i den andre og en tung sekk på ryggen vandrer jeg oppover ås og fjell til Roksettvatnet. En gutt følger med skinnfell og en vadsekk. Og siden ror jeg innover den blanke flata, hvor ørreten spretter.

For enden av vatnet løfter seg snaufjellets grå kam, men foran er det skog, og i den lyser det av tre grønne setervoller. De to hører Roksett til, og der står røyk til værs, to jenter du kjenner er budeier der, dessverre har de hver sin kjæreste. Men inne i skogen til høyre er det Bakøysetra som venter deg, den er utdødd og atskillig forfallen.

– – – – –

Det blir et par herlige måneder. Senga fyller du med høy, skinnfellen blir både til å ha over og under deg, vadsekken blir hodepute, det er enkelt, men du sover som en stein, og utafor suser skogen.

— Du tar en dør fra fjøset til bord, og så sitter du her og skriver på «Et folketog». »