Meny Lukk

Jens Fenstad (1778 – 1825)

Jens Amundsen Fenstad var kanskje den mest kjente falskmyntneren i norsk historie.

Han var født på Stadsbygd i 1778 som ett av Amund Torgersen Fenstads 16 barn. Mora døde i barselseng da Jens var bare fire år gammel.

På grunn av tyveri kom han på tukthuset i Trondheim i 1807. Der lærte han å forfalske sedler av en medfange. 1812 ble han igjen arrestert for tyveri, og nå tilsto han også å ha forfalsket pengesedler.

I inflasjonssårene etter Napoleonskrigene oppdaget Jens at det var nokså enkelt å tegne pengesedler og lure disse på folk. Han fikk sedlene til å se velbrukte ut og tegnet kun sedler med lav verdi. Til slutt ble han allikevel avslørt som falskmyntner og fengsla. Dette ble ansett å være en meget alvorlig forbrytelse den gangen og skulle straffes med døden:

«Understaar sig nogen at slaae Mynt, uden Kongens Forlov, eller i nogen Maade at forfalske

Kongens Mynt, hand bør straffis paa Ære, Liv og Gods.»

Lovparagrafen om dødsstraff var sovende og en dødsdom i 1818 ble nærmest rutinemessig opphevet av kongen, og Jens ble satt under streng bevoktning i festningsarresten på Bergenhus festning. Grunnen til at han ble sendt til Bergen, var at han hadde klart å rømme fra andre steder han hadde vært sperret inne. Bergenhus ble regnet som et sikkert fengsel, men smart som han var, greide han allikevel å rømme. Og han fortsatt å produsere sedler på festningen, igjen ble han dømt til døden og igjen ble han benådet. Dette gjentok seg flere ganger.

Han tegnet mens medfangene lå og sov. Når de var våkne solgte han visstnok sprit til dem, og vekslepengene de fikk tilbake – de var falske.

Det skal fortsatt eksistere «Fenstadsedler» i Norges Banks samlinger.

Han prøvde stadig å komme seg hjem til kone og barn i Trøndelag, men ble innhentet og arrestert og rømte på ny. Han satte grå hår i hodet på både politi, rettsmyndigheter og finansministre. Til og med for kongen ble han et alvorlig problem.

I 1822 greide han igjen å rømme, denne gang til Sverige hvor han prøvde å verve seg til militærtjeneste, men de ville ikke ha ham. I 1824 dro han tilbake i Norge og ble nok en gang tauet inn for å ha tegnet falske sedler. Nå hadde også kongen fått nok og ba om at dommen måtte fullbyrdes, han ville ikke gi ham flere sjanser. Dødsstraffen ble fullbyrdet ved hjelp av skarpretteren Mühlhausens øks på Nordnes i Bergen 9. november 1825.

Han var den siste som ble henrettet for falsk­mynt­neri i Norge.

Hans jordiske levninger ble begravd utenfor kirkegårdsmurene på Nordnes.

Presten Welhaven (far til forfatteren Johan Sebastian Welhaven) brukte mye tid på å omvende Fenstad, noe han visstnok også lyktes med. Han besøkte ham 26 ganger før henrettelsen. Jens angret sitt synderegister, ville ta straffa og gikk frivillig til retterstedet.

Fenstad skrev sanger og viser, særlig etter den siste dødsdommen. Disse ble sunget i hjembygda i mange år etterpå, som et ledd i å lære barna at de ikke måtte te seg som Jens hadde gjort i yngre år, men heller lytte til de råd han ga før bøddeløksa falt.

Her er noen vers fra en vise han skal ha skrevet:

Jeg syndefulle, vil nedfalde

For dig, o aller høieste!

Rød X, retterstedet. Blå X- trolig der han ble begravd. 12- St. Paul kirke.

Emodig vil jeg dig påkalde

Om nåde og barnhjertighed

O, helligånd, styr selv min tunge

Så åbnes veien inn til du

Da vil jeg gladeligen sjunge,

Til jeg av verden ganger du.

Men om jeg her den død skal lide

At jorden drikke skal mit blod,

Så håber jeg i dødens kvide

At gå fra jammer ind til ro.

Mitt sukk jeg her til Herren sender,

om trøst at gå fra verden ud.

Du ene selv mutt hjerte kjender,

jeg er af jord, men du er Gud.

Gjengitt etter Kristoffer Rein: Stadsbygd: ei bok om bygda og folket fra fjern fortid og fram til 1980-åra 2., s. 239-240, 1999.

Kilder og litteratur:

Audun Dybdahl: Jens Fenstad : falskmynter på sin hals, 1985

Torgrim Sørnes: Ondskap : de henrettede i Norge 1815-1876, 2009

Kristoffer Rein: Stadsbygd: ei bok om bygda og folket fra fjern fortid og fram til 1980-åra 2, 1999

Wikipedia

Falskmyntnere gjennom tidene på Norgeshistorie

Khrono/På høyden