«Men utpå høsten kom konfirmasjonsdagen, da den gamle tjærebredde kirken sto der mellem de vældige trekronene og kimet og kimet ut i den høstblaa luft. Per syntes det mindet saa om en bestemor, den kaldte saa venlig – kom, kom, kom, gammel og ung, gammel og ung, fra gjorden og dalene nordgrænd og sørbygd […] Slik har den staat der og limet for slægterne i det ene hundreaar efter det andet. […] Hvor denne kirken er liten og lun og god, og hvor alt som dit øie møter, siger velkommen ind. Gjennem de farvede vinduer med de smaa blyindfattede ruter faller dagen så bløtt, at selv stygge ansikter blir vakre. Orglet er selve lyset, omsat til vellyd. Der sees nu alle de vankjæmmede guttehodene paa den ene siden av midtgangen, og paa den anden de små mødre, som i dag er i voksne klær med salmebog i haanden […] Se nu bare på paa altertavlen – den er en hel bibel i træutskjæring, men Moses med lovtavlerne ser saa blid ut i dag, han mener det visst ikke saa slemt allikevel. Og St. Peder med nøklen eker op og likner en farbror, som har no godt med hjem fra byn. Saa er det englene, som svæger rundt væggen paa malerier og i træbilleder […] (Beskrivelse av Rein kirke i Den store hunger, 1916)

Bojer var ikke personlig religiøs, selv om han på sitt vis var preget av oppveksten hos den gudfryktige Mor Randi. For ham var det minnene om «helg» – opplevelsen, alt det som skjedde både i og omkring gudstjenesten – den samfunnsmessige betydningen av kirkerommet og kirkebakken – som betydde noe. Han visste også hvor viktig kirka hadde vært for «plassingene» og særlig for Mor Randi.

En historie nedskrevet av sambygdingen John Aaslund går ut på at Mor Randi begynner å gråte på vei heim fra Johans konfirmasjon i 1887. Hun er lei seg for at den gamle, slitte kirka er vedtatt å rives, og at det skal bygges en ny på den motsatte enden av innsjøen Botn. De har ikke hest på Fætten, og hun er redd for at det blir for langt for henne å gå til kirka. Historien forteller at Johan lover å bygge en ny kirke den dagen han blir rik. Om dette er et vandresagn eller sannhet kan være vanskelig å etterprøve, men Bojer vender flere ganger tilbake til drømmen om å gjenreise kirka. Kirkegården, som bare har tårnet med løkkuppelen igjen, virker så ensom uten. Etter suksessen med «Den siste viking» har han omsider økonomi til å begynne.

Når Bojer ønsker å gjennomføre noe, er han kjapp, utålmodig og effektiv. I januar 1931 skriver han til kommunestyrelsen i Rissa og tilbyr seg å koste på en kopi av den gamle Rein kirke. Det kommer flere motforestillinger. Det ene handler om nødvendigheten av enda en kirke, da man allerede har steinkirka på Føll som ble bygd førti år tidligere. Det andre handler om det økonomiske: Om man tar imot gaven, vil det også bli enda et kirkebygg å vedlikeholde, noe som igjen fører til ytterligere kostnader. Det tredje momentet handlet om hvilket «mandat» forfatteren har fra «høyere makter» til å igangsette bygging av ei kirke?

Bojer lover å opprette et fond med aksjer i Gyldendal Norsk forlag til vedlikehold, og etter at alle instanser har gått grundig gjennom det formelle, velger herredsstyret 21. februar 1931 å motta gaven. En byggekomité for Rein kirke blir opprettet. Denne består av barndomsvennen løytnant Olaf Sve, lærer Anders Halten, kunstmaler Isak Kimoe, bonde og sersjant J. A. Dybdahl og Marie Hornemann.

For å utnytte vinteren og muligheten til å dra frem tømmer, settes det straks i gang å felle skog i Skaugdalen og Modalen til byggingen.[i] Inventar fra den gamle kirka, som er spredt ut over hele bygda, blir samlet inn, og det som er ødelagt eller for dårlig, blir laget på nytt. Hele byggeperioden tar 15 måneder. Det blir kjøpt teglstein til taket i Nederland, og støpt to klokker til kirka. Den ene blir inngravert med navnet Randi, den andre får navnet Ellen i støpegodset.

Ellen blir syk og dør mindre enn en måned før innvielsen 24. august 1932. Det er en sorgtung Bojer som kommer til Rissa sammen med døtrene. Barndomsvennen Olaf Sve, som også er i byggekomitéen sitter på samme benk (stol) som forfatteren og døtrene denne dagen. Bojer skriver mange år senere i «Svenn»:

«Så kommer den store dagen, da kirkeministeren og bisp og mange prester lyser vigsel over huset og fra mange bygder er folk strømmet til, så bare en brøkdel får slippe inn. Vi gamle kamerater har fått en stol for oss, og på hver side har jeg en sørgekledt datter. For hun som så gjerne har villet være til stede i dag, hun er sammen med oss bare i savnet …»

Bojer hadde ikke noe behov for å heve seg over bakgrunnen sin. Han var stolt over hvor han kom fra, selv om han satte pris på møter med kjendiser og høytstående personer. Han syntes det var stas å omgås dem, noe som kommer tydelig til uttrykk i Svenn. Men han ga ikke bygda ei kirke for å heve seg over folket. Det virker mer som om det var et behov for å gi noe tilbake. Det er romanene med handling fra Rissa som har gitt ham den store, nasjonale suksessen som han en gang lurte på om han kom til å få. Det virker som om det gir ham mye å ha mulighet til å gi denne gaven til stedet og menneskene han vokste opp med. I et brev til Olaf Sve i september 1932 forsøker Bojer å forklare noe av sine tanker omkring dette: «Jeg synes merkelig nok, at det ikke er mig som har gitt kirka – det er mig som har fått den.»