Skrevet av historiker og forfatter Audhild Brødreskift. Teksten er hentet fra Fosna-Folket 2. april 2021.
Striden om båten kalt opp etter boka gjorde forfatteren rasende. Ifølge datteren uttalte han at han ikke ville leve en vinter til
Rissa og Stadsbygd kranglet så mye om båten Den siste viking, at saken til slutt endte i retten. Men det finnes også en båt med samme navn, og hva er sammenhengen mellom disse? I denne artikkelen skal du få vite mer om bakgrunnen og bruken til en båt som opprinnelig ble bygget for å være et utstillingsobjekt.
Hvordan det hele startet
Det var i en hundreårsperiode mellom 1806 og 1906 at folk fra Fosen seilet de hundre milene oppover til Lofoten hver etterjulsvinter for å delta i det store skreifisket.
Initiativet skal ha kommet fra predikanten Hans Nielsen Hauge. Den omstridte predikanten hadde reist over hele landet, og kunne fortelle tilhengerne i Ingdalen om det gode fisket. For ham sto det klart at det burde la seg gjøre å segle fra Fosen og oppover til Lofoten for å ta del i rikdommen. Hauges tilhengere ble kalt «Lesere».
De likte det de hørte, og begynte så smått å ruste ut et båtlag. Da presten på Stadsbygd hørte om dette, skulle ikke han være dårligere, og startet arbeidet med å samle sitt eget lag. Det var disse to båtlagene, som på folkemunne ble kalt «læsarlaget» og «prestlaget», som var de første som søkte lykken på Lofothavet herfra. Til sammen skal det i storhetstida på slutten av 1800-tallet ha vært omkring 100 båter fra Fosen som deltok i Lofotfisket. På det meste var det ca. 30 båtlag fra Stadsbygd, 16 fra Rissa, 13 fra Hasselvika, 11 fra Stjørna, 6 fra Ørlandet og 5 fra Bjugn.
Fra Leksvika kom Vigtilbåten, og fra Tauterhamna/Tautra kom Tauterbåten. Men ellers var de fleste båtlagene, og etter soga også det mest høylytte mannskapet, fra Stadsbygd, og oppe i nord gikk samtlige fra Fosen under navnet Staværinger, enten de likte det eller ikke.
En æra tar slutt
Hundre år etter hadde ting begynt å endre seg. Motorbåtene var på vei til å overta, og i 1906 dro den siste, åpne seglebåten nordover. I en overgangsperiode ble de gamle lofotbåtene bygd om og satt motor i, men de smekre båtene var ikke bygget for slike tunge, vibrerende innretninger og gikk fort i stykker.
På få år ble de gamle seglbåtene umoderne. De ble dratt opp på land og i mange tilfeller brent på St. Hans-bålet.
Drømmen om en båt
I 1930 skulle det avholdes en stor utstilling i Trondheim for å markere 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad. Trøndelagsutstillinga på Nidarø i 1930 ble en begivenhet som det ble snakket om i flere tiår etterpå.
I forbindelse med utstillinga ble det bestemt at det skulle arrangeres en regatta på Trondheimsfjorden. Her ville man mønstre båttyper fra hele regionen.
På Stadsbygd og i Rissa fantes det fremdeles karer som hadde seglkunnskapen i fingre og hjerte. De kunne tenke seg å delta på regattaen med en tradisjonell storbåt, også kalt Staværingsbåt – den største av seglbåtene som hadde blitt brukt på Lofoten mot slutten av segltida.
Men etter å ha lett på låver og i naust viste det seg at det var ingen av båtene som var i god nok stand til å settes på sjøen. Slik oppsto tanken om å bygge en ny storbåt – en kopi av de gamle.
Oppdraget skulle egentlig gå til Johan Arnt Leinslie, en kjent båtbygger fra Stadsbygd. Men Johan Arnt ble syk og døde før han kom i gang. Da var det Johannes Sæther fra Hindrum som fikk oppdraget. Han nærmet seg 70 år, og selv om han ikke hadde bygget så mange storbåter, hadde han gått i læra til faren Anders som var kjent for å være en dyktig båtbygger. Den utflytta staværingen Gabriel Foss på 78 år fikk oppdraget med å sy seglet.
Byggherrene
Det var ungdomslagene i Stadsbygd og Rissa som sto bak idéen, og som skulle finansiere bygginga av båten. De henvendte seg til forfatteren Johan Bojer med spørsmål om han kunne bidra, og fortalte at de hadde tenkt å oppkalle båten etter boka «Den siste viking», som han hadde gjort slik suksess med noen år tidligere.
Bojer stilte seg positiv, og bidro med 1000 kroner til prosjektet. Resten av pengene skulle de to ungdomslagene gå inn med. Konservator Kristian Kielland ved daværende Norsk sjøfartsmuseum skriver at også fiskeriintendanten ved kaptein Aksel Brekke skal ha bidratt til finansieringen.
Båten ble ferdig til Trøndelagsutstillingen sommeren 1930, og deltok i regattaen. Båten viste seg å svare til forventningene, og Den siste viking gikk av med seieren, og premien var en pokal i sølv.
Etterbruken
Det er så mye snakk om etterbruk i våre dager. Kanskje var det ikke like mye fokus på slikt på 30-tallet. Folk hadde minimalt med fritid, historien og tradisjonene om lofotfisket fra Trøndelag var fremdeles så fersk.
Det fantes karer som kunne segle, men det var ikke slikt de drev med for moro skyld når det ikke var Trøndelagsutstillinger. Men allerede på 30-tallet satte Rissa ungdomslag opp spel i Fættenfjæra og senere på Kvithyll.