Forfatteren Johan Bojer ble født Johan Kristoffer Hansen 6. mars på Orkedalsøren, Orkanger 1872, og døde 3. juli 1959 på Oppdal.

Moren het Johanna Iversdatter Elgåen (1948–1884) og var fra Elgåen ved Femunden. Hun kom som tjenestepike til Trondheim 17 år gammel, og arbeidet på et hotell i byen.

Far var handelsfullmektig og senere tollbetjent Hans Oluf Pauls (1822–1894) fra Kristiania (Oslo e. 1924). I dåpsprotokollen er faren nedskrevet som Hans Oluf Bøier, men dette er et navn som ikke kommer frem andre steder. Det korrekte etternavnet er Pauls. Allikevel er det en mer modernisert form at navnet Bøier – Bojer – som forfatteren velger å ta i bruk etter farens død. Det er ikke kommet til noen klarhet hvorfor Hans Pauls valgte å oppgi dette navnet, som ikke finnes i noen andre skriftlige kilder.

Johan Kristoffer Hansen ble bortsatt allerede tre uker gammel[i], og gikk siden «på omgang» blant mange ulike pleieforeldre. Det var på denne tiden ikke uvanlig at barn født utenfor ekteskap – såkalt «uekte» barn – ble satt bort til andre for betaling.

Da gutten var ca. halvannet år gammel, var gutten kommet til et ektepar i Trondheim som var på arbeid på dagtid. Gutten lå i bakgården og skrek. Bojer forteller selv om dette i erindringsboka «Læregutt», og om hvordan det kom husmannskona Randi Fætten for øre at guttungen lå for seg sjøl dagen lang. Hun sørget for å hente gutten til husmannsplassen Fætten, og kom til å få en stor innvirkning på Johan Bojers liv.

Oppvekst

Johan Bojer vokste opp på Fætten i Rissa, en husmannsplass under Reins kloster. Pleieforeldrene het Elias og Randi Fætten, og sammen hadde de fra tidligere barna Martha Marie (kalt Marja) (f. 1855), Bereth Martha (f. 1857) og Johan (Stor-Johan) (f. 1862). De hadde også hatt en datter – Ellen Regine (f. 1857) – som døde 11 år gammel, før Johan kom til plassen. Både Elias og Randi hadde hvert sitt barn før ekteskapet. Elias hadde datteren Bergitte, som døde 17 år gammel i 1863, Randi sønnen Ole, som levde fra 1846 til 1863. Disse barna ble ikke nevnt i Bojers erindringsbøker Læregutt og Svenn, men Ole kan være portrettert i Folk ved sjøen, som Lisbeths sønn Gjert født før ekteskapet.

I 1880, da Bojer var åtte år gammel, fikk Bereth Martha datteren Ellen Regine med en nabogutt i grenda – Peter Olsen Brovold. Paret ble ikke gift, og Bereth Martha og Ellen ble boende på Fætten. Ellen blir som en yngre søster for Johan, og skildres vakkert i Folk ved sjøen som Astrid.

Siden det allerede fantes en Johan, og han var ti år eldre, ble de to guttene på Fætten kalt Stor-Johan og Litj-Johan. Litj-Johan Fætten arbeidet på gården i likhet med de andre, og kalte pleieforeldrene mor og far. Ifølge ham selv tok det mange år før han forsto at de ikke var de riktige foreldrene hans.

Gudsordet var viktig i Mor Randis hjem. Det var hun som holdt husandakt de søndagene det ikke var gudstjeneste i kirka på Rein. Kirka hadde en sentral rolle i grenda – den var på denne tida eneste kirke i bygda – en tjærebredd korskirke av tre med løkkuppel. Kirka og kirkebakken var ikke viktig bare av religiøse grunner, den var også et samlingssted hvor man traff kjente, hørte nytt og kunne gjøre en handel. Her møttes folk fra alle steder i bygda, fra den andre sida av fjorden, Nabobygda Hasselvika og oppe fra Skaugdalen. Når man skal forstå hvilken rolle kirka hadde i Bojers oppvekst, og senere hans ønske om å gi en ny Rein kirke til bygda som voksen, må man derfor ikke bare tolke dette ut ifra et religiøst synspunkt, men også ut ifra alle de opplevelsene og ulike samfunnsfunksjonene kirka og det som skjedde på kirkebakken hadde på denne tiden.

Klasseskille

Klasseskillet kom tydelig frem i Johan Bojers barndom. I Reinsgrenda var alle like – de var husmenn under klosteret, og hadde pliktarbeid der. I denne delen av bygda rådde en fellesfattigdom, men også en felles medmenneskelighet. Når de møttes til gudstjeneste, kom skillet mellom «plassingene» nede ved fjorden og resten av bygda tydeligere frem. Både Horneman-familien på Reins kloster og Hassel-familien i Hasselvika hadde egne kirkestoler som hang «som et fuglebur» oppe på hver sin vegg, med utskjæringer og blyglassvinduer som kunne åpnes. Storbønder, lensmann og doktor satt på egne kirkebenker forrest i kirka, med dører dekorert med utskjæringer. Husmennene satt bakerst, på benkene under galleriet. I dagliglivet hadde husmennene arbeidsplikt på Reins kloster. Rådsdrengen dro omkring i grenda og kalte inn husmennene når godseieren hadde behov for arbeidshjelp i onnene. Arbeid på egen plass måtte gjøres på kvelds- og nattestid. Møtte man godseier, prest, doktor og lensmann etter veien, måtte husmannen av med lua eller hatten. Det var et gjensidig avhengighetsforhold mellom fattigfolk og storfolk i forhold til arbeidskraft, og få muligheter for de som eide lite til å komme seg opp og fram i verden.

Mor dør

I 1884 dør Johanna Elgåen. Litj-Johan har blitt åtte år, og det er først nå han forstår at han ikke hører til på Fætten på samme måte som de andre. Han har møtt «mor i byen» to ganger på disse årene. Første gang for å vises fram for faren, som er kommet opp fra Kristiania, den andre gangen i forbindelse med at hun er på en lystbåttur på Trondheimsfjorden og kommer innom Fætten på besøk.

I forbindelse med dødsfallet forstår gutten at den lille heimen er avhengige av den summen moren har sendt for å ha gutten hos seg, og at han nå kanskje må ut å tjene hos andre. Han hører Mor Randi gråte og be for ham, men at det også argumenteres for at de ikke har råd til å ha en ekstra rundt matbordet om det ikke kommer noe bidrag. Det er nå faren kommer tydeligere inn i bildet. Han har i årenes løp sendt penger til moren, for at hun skulle sende dem videre til Rissa. Når skriver faren og sier at han skal betale for underhold, og det med en større sum enn familien har mottatt tidligere. Nå blir det både en større skinnfell og sirup på grøten. Senere viser det seg at det er en spesiell årsak til at beløpet familien mottar for å forsørge Johan er høyere enn det de har mottatt til nå.

Skolegang

Det er kvinnene på Fætten som er flinkest til å lese og skrive, og de lærer dette videre til Johan allerede før han begynner på skolen åtte år gammel. Skolen holder til på «sengstueloftet» på storgården Fallin, som ligger lenger inn i bygda. Barna går tre dager i uka annen hver uke, og bare i vinterhalvåret.[i]

På skolen åpner det seg en helt ny verden for Bojer. Ikke bare i forhold til kunnskap, men også fordi han allerede fra første dag får annerkjennelse fordi han allerede behersker lese- og skrivekunsten. Selv beskriver han denne opplevelsen slik i «Læregutt»:

«Se, nå kommer min første offentlige opptreden. Jeg var yngst og minst, men se nå hva kvinnfolkene på Fætten har drevet meg fram til, jeg leser uten å stave eller stamme, det går virkelig bra. Det var en beskrivelse av Göteborg. ‘Det er nok’, sier læreren ‘Men kjære, du kan da alt lese bedre enn de som er my’ eldre, gutten min. Hvem har lært deg det?’ ‘Det har hu mor’, sa jeg. Det var min første offentlige kritikk, og jeg tok på å hikste. Det kriblet så søtt i hele kroppen, og jeg hadde noe å fortelle da jeg kom heim.»

En tredje ting hender dette året da Johan fyller åtte: Han får sin første jobb på Reins kloster, slik som de andre guttungene får når de kommer i samme alder. Hvor mye av kursen er allerede staket ut, og hvor mye kan skjebnen og viljen gjøre for at livsveien skal bli annerledes enn for de andre «plassingene» i grenda

Besøk av far

Da Johan er 15 år, kommer faren på besøk til Fætten. Han blir overrasket over de små kårene sønnen lever under – moren har nok lagt det frem annerledes. Hans Pauls ønsker at gutten skal flytte til en større gård, trolig både for å øke guttens status og fremtidsmuligheter, og for at den spedvokste gutten skal få et kraftigere kosthold. Johan går motvillig med på dette – for ham er Fætten heimen, om det kanskje er litt små kår. Pauls gir imidlertid gutten mulighet til å velge hvor han vil dra, og siden gutten kjenner både plassen og folket på Fallin gjennom skolen, ber han om å få komme dit. Men han ber også om å få vente til etter konfirmasjonen, da mor Randi vil bli så lei seg om han må dra hjemmefra før.

Det blir inngått en avtale mellom Hans Pauls og Gunhild og Andreas Fallin om at gutten skal bli pleiesønn på gården. I tillegg blir det avtalt at Johan skal gå et år på amtsskolen i Selbu før han flytter fra Fætten. Det er på dette besøket, som blir skildret både i «Den store hunger» og i «Læregutt» at det foregår et ordskifte mellom far og sønn, hvor faren ber om at sønnen ikke bruker etternavnet hans før han er død. Det er da Bøier/Bojer det er snakk om, og ikke Pauls.

 

(Tekst: Audhild Brødreskift)